Den spede starten

Bjørn Erlend Dæhlie ble født i Elverum i 1967. Han gikk på ski for Bjerke Idrettslag, men var ingen stjerne i ungdommen. Fra 1990 gikk han for Nannestad Skiklubb. Han ble tatt ut i OL-troppen til Calgary i 1988, men han fikk ikke starte i noen renn. Disse olympiske lekene har senere blitt beskrevet som tidenes fiasko for Norge, det ble to sølvmedaljer og en bronse totalt. Senere dette året ble Lillehammer tildelt vinter-OL i 1994, og en stor satsing på norsk vinteridrett ble satt i gang. Bjørn Dæhlie debuterte i verdenscupen i januar 1989, eventyret var så vidt i gang.

Det går riktig vei

Han ble nummer 11 på 15-kilometeren. Senere denne vinteren debuterte han også i VM, han ble nummer 11 på 30-kilometeren i Lahti. I desember 1989 vant han sitt første verdenscuprenn, sesongpremieren på 15-kilometeren. Bjørn Dæhlie fikk sitt internasjonale gjennombrudd som langrennsløper i 1991. Dette året var det ski-VM i Val di Fiemme, og Dæhlie tok gull på 15 km fristil og på 4 ganger 10 km stafett. Sammen med ham på stafettlaget var Øyvind Skaanes, Terje Langli og Vegard Ulvang. Året etter, i 1992, kom det store gjennombruddet i OL i Albertville. Det som skjedde var knapt til å tro!

På toppen

Sammen med Vegard Ulvang tok Bjørn Dæhlie alle gullmedaljene i langrenn i Albertville. Dæhlie vant 15 km jaktstart og femmila. Stafetten endte også med norsk seier, der gikk han sammen med Terje Langli, Vegard Ulvang og Kristen Skjeldal. Året etter, i 1993 var det igjen VM, denne gangen i Falun. Bjørn Dæhlie vant 15-kilometeren, 30-kilometeren og stafetten. Det ble bronse på 5-mila. Da OL på Lillehammer startet i februar 1994 var Bjørn Dæhlie en av de store favorittene. Alt lå til rette for norske jubeldager, det norske publikummet ventet seg mye. Men de som faktisk skjedde var det ingen som hadde sett for seg.

Jubel på Lillehammer

Første distanse var 30 km fri teknikk. De aller fleste forventet at Dæhlie skulle vinne, i stedet ble han slått av Thomas Alsgaard med hele 47 sekunder. Det ble ingen medalje denne dagen. Mange lurte på om den såkalte Nannestad-ekspressen allerede var over toppen. To dager senere var det 10 km klassisk, og da var ikke Dæhlie til å stoppe. Tre kilometer før mål lå han så godt som likt med Vladimir Smirnov, i mål var han 18 sekunder foran.. Denne distansen var utgangspunktet for jaktstarten, 15 kilometer fri, og den ledelsen han hadde tok han godt vare på. Det ble gull også her.

Jubelen fortsetter

Sammen med Sture Sivertsen, Vegard Ulvang og Thomas Alsgaard gikk Dæhlie inn til andreplass på stafetten. På Lillehammer-OLs siste dag gikk Bjørn Dæhlie inn til 4. plass på femmila. I 1995 var det VM igjen, denne gangen i Thunder Bay. Her gikk den norske skikongen inn til sølv på både 10 og 30 kilometer klassisk, det samme på femmila. Sammen med Sture Sivertsen, Erling Jevne og Thomas Alsgaard ble det gull på stafetten, og han fikk med seg en femteplass på 15 kilometer jaktstart. Da det i 1997 ble arrangert ski-VM i Trondheim var Dæhlie på topp. Det skulle bli jubel på hjemmebane igjen!

Alt har en slutt

Han tok gull på 10 kilometer klassisk, på jaktstarten og på stafetten i Trondheim. Han tok også sølv på 30 kilometer fristil og bronse på femmila. OL i Nagano i 1998 ble Bjørn Dæhlies siste. Han tok gull på 10 kilometer klassisk, på femmila og på stafetten. Det bel også sølv på 15 kilometer jaktstart. I VM i Ramsau i 199 ble det også et par medaljer til Dæhlie, men mange år med toppidrett hadde satt sine spor. Skikongen var i ferd med å abdisere. I mars 2001 la han opp som skiløper. Da hadde han vunnet verdenscupen sammenlagt seks ganger. Bjørn Dæhlie vil alltid være en skikonge!